Hverdagsliv

.

 

God morgen alle sammen. Mandagen er her og en ny uke står for døren. Med Stylemag og en kopp kaffe er jeg veldig klar for å ta fatt på denne mandagen med jobb og alt det innebærer. Håper dere alle har hatt en super helg og at dere er klare for å ønske den nye uken varmt velkommen.

.

Sweet morning

God tirsdag alle vakre ✩

Ok monday, let´s do this

Hei mine fine! Mandagen er her og vi er klare for jobb og barnehage. Tenk at vi er kommet til juni måned allerede!! Er det bare meg eller var det nettopp jul? Tiden går så utrolig fort, men det betyr også at jeg snart tar sommerferie. Det er noe jeg ser veldig frem til. Det skal bli godt å roe ned litt og bare ta livet med ro. Men før den tid, kaller jobb og barnehage. Vi blogges. Ha en super start på den nye uken alle sammen ♡ Klemmer fra meg til alle dere som trenger det.

Skip the diet, just eat healthy




God tirsdag alle vakre! Været er nydelig og jeg er ferdig med dagens trening! Med andre ord: livet smiler. Skal snart hente lillegutt i barnehagen og fortsette med de hverdagslige rutinene. Lage middag, rydde, vaske og nyte det deilige været ute. Trening er for meg noe som gir meg enormt mye. Jeg har alltid elsket det, like fullt har jeg valgt å dele lite av det på bloggen. Dette fordi jeg ikke ønsker å fremme den delen av meg for så mange av dere. Jeg vet at det er mange unge jenter der ute som kan ta turen innom bloggen min. Jeg ønsker at dere skal sitte igjen med en god opplevelse når dere forlater bloggen.  Ønsker ikke at dere skal ha et inntrykk av at kosthold og trening er det viktigste i livet. Jeg er opptatt av å være et godt forbilde også for sønnen min hvor aktivitet selvsakt er en del av hverdagen. Sunt og variert kosthold må vi alle ha for å fungere normalt. Utover det har jeg ingen intensjon om å fortelle andre hvilken mat de bør spise eller hvordan de skal trene. Det er opp til hver enkelt. Jeg tror også at dersom kroppen har lyst på et ekstra kakestykke, så skal vi spise det, med god samvittighet. Det tror jeg vi vil leve lenge på! Det er ikke sunt å si nei takk hele tiden, da vil vi aldri bli tilfredstilt. Spis det du vil, når du vil! Lev livet og nyt hver eneste dag. Klemmer i fleng ♡

.

Alle må vi bli flinkere til å tenke litt mer på oss selv. Jeg prøver derfor hver dag å tenke over hva jeg har lyst til akkurat nå. Det trenger ikke være de store tingene, ofte holder det med de små tingene som å høre på favorittlåten sin, sette seg ute og nyte stillheten eller det forhåpenligvis fine været. Trening er noe som alltid får meg i godt humør, så i dag er det det som gjelder. Oppfordrer alle dere andre til å gjøre en ting for dere selv hver dag! Det kan gjøre underverker, det har jeg selv erfart.

STORE, varme klemmer fra meg ♡♡

FOLLOW ME

Happy friday!



Happy friday everyone! Enderlig er helgen her og med det vil jeg ønske dere en super weekend! Og til alle dere skjønne mennesker der ute som tar turen innom bloggen min: TUSEN TAKK ♡♡

Jeg er god nok!

DAGBOK 8 april 2010: "I dag har jeg ikke spist noe som helst. Jeg er utrolig kvalm, men jeg skal klare det. Tenkte å legge meg tidlig, slik at jeg får en god natts søvn også slippe jeg å tenke på hvor sulten jeg er og hvor vondt jeg faktisk har det. Jeg må lyve for mamma og det er vanskelig, for jeg er så glad i henne. Jeg tar med meg mat på rommet og kaster den i søppla, søler til talerkener og sier at jeg spiser med venner. Det er tøft, men jeg skal klare det, fordi jeg vil bli tynn".

Jeg var trøtt, sliten, umotivert og ufyselig opptatt av meg selv. Jeg så meg aldri fornøyd med noe, jeg var aldri bra nok. Jeg gråt mye og var aldri glad. Aldri kunne jeg spise noe uten å angre etterpå. Jeg så på meg selv i speilet og kunne ikke finne én ting jeg likte med meg selv. Jeg var deprimert og jeg hadde spiseforstyrrelser.. Jeg jobbet hver dag for å bli fornøyd med meg selv. Problemet var at jeg aldri ble tilfredsstilt, tanken var ikke å bli fornøyd med seg selv for den jeg var, men å endre hele meg for å kunne bli det perfekte ideal. Med den tankegangen ville jeg nok aldri bli fornøyd, det vet jeg i dag. Jeg måtte lære meg å bli glad i meg selv, hele meg selv..  Jeg søkte hele tiden etter det uoppnåelige. Jeg hadde så mye, men ville så gjerne ha mer. En tullete og klissete tanke på en og samme tid, det vet jeg nå. Jeg undres over hvorfor vi ønsker å være perfekt? Er det tankene om å bli likt og akseptert som spiller en sentral rolle? Jeg vet at hos meg handlet det også om at jeg ville utrette noe, bety noe.. Jeg valgte ikke selv å bli syk, da ville jeg ikke vært det. Likevel ble det slik. Jeg vet også at det er så mange der ute som lider slik jeg gjorde. Jeg vil med dette innlegget vise dere at livet er godt å leve og at etter regn så kommer alltid sol. Det å dele mine tanker og erfaringer hjelper også meg på en absurd og litt fin måte.

Til alle dere vakre mennesker der ute, som sliter med dårlig selvbilde og å bli fornøyd med dere selv. Jeg har to spørsmål: Hva er egentlig bra nok? Vil dere noen gang bli fornøyd? Dere er vakre for akkurat den dere er! Elsk dere selv for det. Ingen er perfekt og vi trenger heller ikke å føle at vi må være det! Vis den kjærligheten dere føler for andre, men finn også rom for kjærlighet til dere selv.

Jeg var ei sprudlende, glad og positiv jente. Jeg tenkte på alle framfor meg selv.. men endte opp med å bli en innesluttet, egoistisk og selvopptatt kvinne. Det var dager hvor jeg ikke spiste i det hele tatt. Jeg hadde et behov og flere ønsker om å gjøre alt perfekt. Jeg satte høye krav til meg selv når det kom til utseende, skole og fritid. Likevel visste jeg innerst inne at min familie og mine venner så meg, og ikke mine prestasjoner. Selv tenkte jeg at prestasjonene mine, var de som alene avgjorde om jeg var et godt menneske. Ved å vise min selvopptatte side, skøv jeg mine nærmeste på avstand. I dag kan jeg ikke forstå hvordan jeg lot det gå så langt. Jo mer perfekt vi framstår, jo vansekligere blir det for menneskene rundt oss. Ingen vil være rundt en person som gjør det best på skolen, eller i en jobbkarriere, går penest kledd, leser de beste romanene og likevel klarer å holde styr på kjærlighetsfronten. Det er absurd å tenke på all den energien jeg brukte på å bli perfekt. Jo flere krav jeg satte til meg selv, jo mindre fikk jeg gjort og jo mer mislykket følte jeg meg.

Jeg fikk time hos psykolog. Det var skummelt, men mest befriende. Det var godt å kunne snakke om alt som surret oppi hodet mitt. Fagpersoner dømmer ikke, de setter deg ikke i bås, likevel følte jeg noen ganger at jeg måtte prestere, selv i terapirommet. Hos psykolgen lærte jeg meg å gi slipp på gamle sorger, men samtidlig huske at de hadde vært der. Jeg lærte meg å sette pris på livet og å snu om på tankene mine. Jeg lærte meg å se at jeg var et vakkert menneske, også uten all pynten. Det å snakke med noen var viktig for meg og jeg vet også at det har hjulpet mange andre.

I møte med nye mennesker, viser vi oss fram fra vår beste side. Med tiden kommer vi nærmere hverandre. Men for å komme nært må vi tørre å kle oss nakne, både for oss selv og den andre. Jeg undres over hvorfor vi er så redde for å vise fram den vi er? Jo mer avkledde vi tillater oss selv å bli, jo mer sårbare føler vi oss. Vi slipper kontrollen. Det er både skremmende og skummelt, men det er det som skal til. Vi må elske oss selv for at andre skal kunne elske oss og vi må tørre å gi av oss selv i møte med nye mennesker. Vi skal være stolte over oss selv og for den vi er. Jeg tror vi alle burde bli flinkere til å se oss selv i speilet og fortelle til vårt eget speilbilde at vi er gode nok!

Jeg vurderte tanken på om det var vedt å leve. Jeg holdt sykdommen skjult for mine foreldre. Mine nærmeste venner visste om det, men det var vanskelig for dem. De visste ikke hva de skulle gjøre. En av mine aller beste veninner, valgte å fortelle mamma om sykdommen. Jeg ble ikke sint fordi hun tok det valget, men jeg kommer heller aldri til å takke henne for det. Likevel er hun i dag klippen i livet mitt og en av mine aller beste venner, som jeg setter umåtelig stor pris på.



Selvaksept var noe som uteble fra mitt vokabular. Det eksisterte ikke hos meg. Prosessen har vært lang, men i dag kan jeg virkelig si at jeg har det bra! Jeg måtte lære meg å sette ting i perspektiv og å endre tankesettet mitt. For hver negative tanke jeg hadde, måtte jeg komme opp med en positiv en. Det er faktisk slik at men kan snu mye av det som er negativt til noe positivt og hvor fantastisk er ikke det? Jeg er stolt av meg selv og kanskje enda mer stolt over at jeg tørr å si det!

Jeg var ulykkeig i flere år, tillot meg ikke å kjenne på gleder i hverdagen. I dag kan jeg heldigvis se på min sønn leke, og ta meg selv gråte over hvor lykkelig jeg er. Livet byr på så mye fint og det at man kan elske et annet menneske så ufattelig høyt, gjør at jeg fortsetter å leve. Likevel har jeg fortsatt dager hvor jeg føler med ensom, utrygg og sårbar.. Men med den bagasjen og de erfaringene jeg har, kan jeg komme meg opp og fram. Jeg setter pris på så mye med livet. Jeg har drømmer og de skal jeg oppnå! Så til alle dere der ute som vurderer tanken på om et er verdt å leve: DET ER DET! Snakk med noen om hvordan dere har det. For meg var det timer hos psykolog og antidepresiva som hjalp. I dag gleder jeg meg over livet og alt det har å by på, både av oppturer og nedturer. Jeg får i dag oppleve å være mamma til verdens fineste lille prins og det ville jeg aldri vært foruten!! ♡♡

#kosthold #mammablogg

In my purse

Interessert i å se hva jeg har i vesken min? Ta en titt da vel:


Veske // Michael Kors



Headset og I-pod: Det må jeg ha med meg fordi det alltids finnes situasjoner hvor jeg føler for å høre på musikk.
Penn: Jeg har ofte med meg både penn og notatbok, dette fordi jeg liker å skirve ned ideer til bloggen med engang jeg kommer på noe.
Solbriller(Ray Ban): Disse er ALLTID med meg! Man vet aldri når solen dukker opp, eller når man rett og slett føler for å gjemme seg bak et par glass.
Nøkler: Husnøkler har jeg alltid med meg. Har glemt det et par ganger for flere år tilbake og har endt opp med å bli stående ute til noen har anledning til å komme og åpne til meg. Utrolig kjedelig, så det gjør jeg ALDRI igjen!! Bilnøkler har jeg også alltid med meg.
Leppestift: Alltid greit dersom man føler for å freshe jeg opp litt i løpet av dagen.
Strikk: Må ha det, bare må ha det!
Mobil og etui(I-phone 5 og Michael Kors etui): Et must! Trenger jeg å si noe mer?
Lommebok(Marc By Marc Jacobs):  Virkelig nødvendig, kunne ikke klart meg uten en eneste dag.
Selvutløser: Jeg har med meg kamera og selvutløser nesten uansett hvor jeg drar. Plutselig finner jeg noe jeg vil ta bilde av. 

               

Konfirmasjon

I helgen var vi som sagt i konfirmasjon hos Synne, mitt kjære søskenbarn. Vi har kost oss gløgg ihjel og sitter igjen med masse gode minner. Lørdagen var en flott dag med nydelig vær, flotte mennesker, litt tårer, mye kos og latter. Takk til alle som gjorde dagen så fin og gratulerer til fineste Synne ♡

Theo & Liam, verdens vakreste ♡

Kul underholdning etter middagen, korps og drill!

Jeg har masse flotte bilder fra den fine dagen, men noen vil jeg også holde for meg selv. Er også usikker på hvem som ønsker å komme på bloggen og ikke, men håper dere fikk noen fine innblikk i hvordan lørdagen var for oss.

Håper alle dere har hatt en super helg ♡ Stor klem

OSLO

Vi er vel framme i Oslo og har det kjempe bra! Jeg sov ingenting natt til fredag, så jeg kastet i meg kaffe som om jeg aldri skulle gjort annet.. Og lys våken ble jeg! Takk gud for at det finnes steder som Narvesen og Starbucks. Flyturen gikk over all forventling og Liam storkoste seg opp i skyene.

Vi ble plukket opp av tanten min og tilbragte store deler av fredagen hjemme hos tante og hennes familie. Vi ble servert nydelig grillmat og aldri før har jeg spist meg så mett. Gullgutten min stortrives i hovedstaden. Håper alt står bra til med alle mine trøndervenner der hjemme.

♡♡
 

You know my name, not my story



Hva vil det si å være en god mor? Er det en kvinne i trettiårene som er godt gift, har en god jobb og et stort, fint hus og en alt for lekker bil? En kvinne som er upåklagelig seriøs og som aldri tar turen på byen med et par venninner? Ei dame som ikke vet å ha det gøy og å ta vare på seg selv? Eller er det ei frue som satser fult ut på karriere og alltid kommer fem minutter før(eller etter) barnehagen stenger for å hente barna, bare fordi hun setter seg og sin karriere fremst? Jeg mener at en god mor er ei kvinne(uavhengig av alder), som setter barna i fokus. Ei dame som tilfredstiller barnas behov, både materialistisk og behov som trygghet, kjærlighet og forståelse. For ikke å snakke om det behovet av å bli sett og tilbragt tid med. Jeg tror at mange tenker at unge mødre ikke er i stand til å ta vare på barna sine, at de flyr på byen ved en hver anledning og at de aldri kan måle seg med noen av de mødrene i "normal" alder. Jeg tror at mødre som er genuint interrisert og glade i barna sine og som gjør alt de kan for at barna skal ha det fint, er gode mødre, uavhengig av karriere, religion og alder. Foreldre som gjør det de mener er rett for sine barn er gode foreldre. Noen foreldre må kanskje jobbe mye for å ha råd til å ta vare på sine barn, men det vil ikke si at de er mindre glad i barna sine av den grunn. Alle barn har ulike behov som skal tilfredstilles og jeg tror vi alle skal bli flinkere til å passe på oss selv, istendenfor å dømme alle andre. Det er jo tross alt foreldrene til hvert enkelt barn som vet best! Det er mange som ønsker å ha en mening om meg og hvordan jeg er kapabel til å ta vare på et lite barn. Men jeg vil at dere der ute skal vite at mammarollen er noe jeg tar på alvor. Det er en rolle jeg aldri går ut fra.. Jeg er mamma uansett om jeg er på skole, jobb, hjemme eller på besøk hos venner. Jeg kan aldri slutte å være mamma, og det er ikke noe jeg ønsker heller. Jeg er stolt av at jeg er mor og at Liam har alt han trenger og mer enn det. Jeg er stolt over at jeg klarer å oppdra han og gjøre han selvstendig. Jeg er stolt over at alt jeg foretar meg i løpet av en dag, er for at Liam skal ha det bra. Jeg er mamma og han er mitt ansvar. Jeg skal forsørge han og sørge for at han er trygg og elsket og det er en oppgave jeg mestrer. Dersom jeg blir observert på byen så mye som en gang, så begynner snakket om at jeg er en dårlig mamma. Noen begynner å lage rykter om at jeg ikke klarer å ta vare på mitt eget barn og at det er min mor som oppdrar Liam. Jeg blir lei meg når slike rykter kommer ut, først og fremst fordi det ikke er noe som helst sannhet i de, men også fordi det går på meg som person. Jeg skulle ønske at alle de som satt ut rykter viste hvor mange ganger jeg må takke nei til å være med på ulike ting. De aller fleste dagene i løpet av året, så leverer jeg og henter i barnehage. Vasker hus og klær, tilbringer tid ute og på lekeplassen. Handler inn mat, lager mat. Synger nattasanger, leser bøker, bader og steller vakre Liam. Men noen ganger tar jeg meg også tid til å være med vennene mine. De er tross alt veldig viktig for meg. Liam er også ofte med når jeg møter mine venner og det setter både han og de pris på. Vennene mine er flinke til å besøke meg også når jeg ikke har anledning til å dra noe sted fordi Liam ligger nede og sover. Fåtallet av de gangene jeg møter mine venner, så er vi på byen.. Som oftest møtes vi for å trene, ta en kaffe eller bare sitte og kose oss. Noen ganger tar jeg også turen på byen sammen med dem, men det er ikke for å drikke meg full. Det er ene og alene for å ha det gøy med vennene mine. Jeg kjenner at jeg får overskudd av å være sammen med vennnene mine og blir rett og slett en bedre mamma av det. Jeg er mamma og jeg er stolt av det og jeg synes at alle andre mødre der ute også skal være stolte av den jobben de gjør som mor.

Fifty shades og sushi

Happy day! Sitter og leser Fifty shades og spiser sushi, som kom på døra for en liten stund siden. Jeg er snart ferdig med bok nummer to av Fifty shades og skal om ikke lenge ta fatt på den tredje, for så å vente til fimen kommer ut på kino til neste år. Til dere som enda ikke har lest disse bøkene: GJØR DET!! Ha en fortsatt fin kveld alle fine.

Hyttekos



I helgen var vi på hytta hvor vi koste oss med familie, bading og herlig vær. En rolig og avslappet helg, med både trening og lesing av bøker. Jeg håper alle dere også har hatt en fin helg.

Gjestene









































More details



Marry me

Lørdag var det duket for bryllup til verdens beste storesøter, Camilla og hennes kjære Kim. Vi hadde en utrolig fin dag, med god mat og drikke, nydelig vær og et brudepar som stråle. Mange fine taler, sanger, mye latter og mange gledestårer. Jeg tror aldri jeg har grått så mye av ren glede i hele mitt liv. Jeg blir rørt til tårer bare ved å se bildene i ettertid. Verdens fineste brudepar gjorde dagen helt suveren. De er så utrolig vakre sammen. Liam var brudesvenn og utrolig stolt over å bære samme vest og slips som onkel Kim. Vi var heldige og hadde strålende sol og ikke så mye som en regndråpe i løpet av hele dagen. Min kjære søster og jeg har kommet nærmere og nærmere hverandre med årene og etter Liam kom til verden har forholdet vårt utviklet seg til et av de beste vennskapene jeg noen gang har hatt. Det er også hyggelig å kunne ønske Kim velkommen inn i familien på ordentlig. Radarparet har nå reist på bryllupsreise til Maldivene, noe de absolutt fortjener. Flere bilder fra denne fantastiske dagen kommer.

Mammarollen

Jeg var 18 år, gikk tredje året på videregående(studiespesialisering), jeg var ung, ernergisk. Jeg hadde vel på ingen måte funnet meg selv og løp fra det ene til det andre, morgen som kveld. Jeg var 18 år da graviditetstesten viste et plusstegn. Jeg skulle bli mamma! Velvitende om at tiden jeg hadde i vente kom til å bli tøff.. Jeg kastet meg inn i situasjonen uten å ta meg for noe, uten å nøle. Mamma og pappa var ikke spesielt begeistret, noe jeg kan forstå. Jeg vil vel alltid være deres lille datter og det å bli gravid er vel et tegn på at voksenlivet begynner? Jeg respekterer spekulasjonene og meningene de måtte ha, men jeg var likevel sikker i min sak. Aldri har jeg vært så glad for den staheten og viljen som bor inni meg. Jeg visste hva jeg ville og jeg gjennomførte det. Jeg skulle bli mamma. Jeg strålte, men hemmeligheten ville jeg holde skjult, lang inni hjertet mitt.

Noe skjedde med meg den dagen jeg ble gravid, hva det var er jeg ikke sikker på?! Men fra den dagen ble fokuset mitt rettet mot noen andre enn meg selv. Jeg som over flere år hadde vært selvopptatt og kritisk til meg selv, ble over natten et nytt menneske. Jeg hadde da slitt med spiseforstyrrelser og depresjon i flere år, jeg hadde gått hos psykolog og vurdert tanken om det var verdt å leve. Det lille barnet i magen ga livet mening og ikke minst så ga det meg styrke, håp og mot. Liam ga meg livet tilbake.

Det første trimesteret av graviditeten var tungt. Jeg minnes tankene jeg hadde: Hva om noe skulle skje med den lille? Jeg kunne ikke kjenne spark, det eneste livstegnet til Liam var graviditetstestene jeg hadde tatt. Jeg var redd, følte meg alene. Det første legebesøket sto for døren.. Jeg visste at da jeg gikk inn døren til legekontoret ville jeg få svar. Var det virkelig et liv inni magen min? Jeg fikk høre pulsen til Liam for aller første gang. Hjerterytmen var hurtig, men likevel kontrolert. Jeg var overlykkelig og stolt. Da kjente jeg morsinstinktet for aller første gang.

Så kom den dagen hvor jeg skulle fortelle min lille hemmelighet. Jeg sto forrerst i klasserommet med alle øynene rettet mot meg. "Jeg er gravid". Ordene fløt ut av munnen min, så kom tårene. Jeg gråt, følte meg naken. Tårene kom ene og alene på grunn av settingen. Jeg var stolt, men følte meg blottlagt. Likevel følte jeg litt på stoltheten. Det å stå der oppe og fortelle om noe så personlig og intimt, var sterkt, vanskelig, men likevel befriende.

Så kom ryktene.. Og først da oppdaget jeg at jeg ikke i nærheten kunne begripe hvor vanskelig tiden jeg hadde i møte ville bli. Det gikk rykter i hele byen, på alle skolene. Rykter som at jeg brukte store gensere for å skjule magen min. Rykter om at jeg hadde sluttet på p-piller uten å fortelle det til kjæresten min. Vonde rykter, vond tid. I starten tok jeg meg nær av alt og ble lei meg når slike ting ble fortalt. Men etterhvert klarte jeg å støte de fra meg. Jeg valgte å snu det hele til en annen vinkel. Jeg brukte klær som viste fram kulen på magen min. Jeg brukte klær som lyste stolthet. Jeg var uenderlig stolt og det skulle alle få vite.

Jeg ble behandlet annerledes enn før og annerledes enn alle andre. Jeg følte at de fleste så på meg med andre øyne enn tidligere. Jeg hatet det!! Det eneste jeg ville var å være som alle andre, bli behandlet på lik måte som resten. Jeg ble på mange måter sliten av alt oppstyret rundt graviditeten. Mitt største ønske var å komme inn i klasserommet og få et venlig "hei", som alle de andre fikk. Jeg ønsket ikke å høre "ah, Monica", som om jeg var et lite barn hver eneste gang jeg trampet over dørstokken og inn til klasserommet. Misforstå meg rett, jeg satte stor pris på omsorgen jeg fikk fra alle rundt meg, men til tider ble det kanskje litt for mye av det gode.. 

Jeg hadde et svangerskap hvor jeg ofte var kvalm. Jeg kunne kaste opp til alle slags tider på døgnet. Jeg var sliten og trengte mye hvile. 22 januar 2011 ble svangerskapet mer alvorlig. Jeg fikk en blødning og på sykehuset kunne de fortelle at jeg hadde kort livmorhals, noe som kan tyde på fortidlig fødsel. Min fastslåtte termin var 22 april og selv om jeg ikke er noen lege, kunne jeg godt forstå at situasjonen var alvorlig. Jeg ble liggende på sykehuset lenge og var inn og ut av St Olavs helt fram til fødselen. Jeg ble tatt godt vare på av alle de ansatte, men likevel var det tøft å måtte ligge stille over en så lang periode. Jeg fikk ikke gå på skolen, gå trapper eller utføre noen form for fysisk aktivitet.. Jeg ble rastløs! Jeg er ekstremt dårlig på det å sitte helt i ro, jeg må foreta meg noe hele tiden. Men likevel skjønte jeg at legene visste best og at det viktigste jeg kunne gjøre var å ta livet med ro. I uke 33 av svangerskapet gikk vannet mitt og alle var vi redde for at Liam hadde tenkt seg ut 7 uker for tidlig. Heldigvis holdt han seg i magen litt lengre. En uke senere(uke34) ble fødselen satt i gang og Liam kom til verden 9 mars 2011 klokken 04.14. Det tror jeg må være den beste dagen i hele mitt liv. Uansett hvor klisje det høres ut, så er det faktisk sannheten.

Tiden etter fødselen var tung og vi lå på nyfødt intensiv i to og en halv uke etter at Liam hadde kommet til verden. Først og fremst for at han var så liten og måtte opp i vekt før legene kunne "slippe" han, men også fordi han hadde gulsot. Liam veide bare 1840 gram og var 43,5 cm. Han var skjør og liten, men likevel sterk.

Så kom dagen hvor vi skulle få ta med oss Liam hjem.. Jeg var lettet og veldig glad og gledet meg til å få ha han helt for meg selv og virkelig ta fatt på mammarollen. Den ble mange våkne netter, flere brystbetennelser og mye gråt, men aller mest glede. Det var en fantastisk tid, selv om det også på mange måter var slitsom.

I dag er Liam blitt to år og han har det veldig fint. Han vokser og utvikler seg som han skal. Han begynner å bli sta, ha egne meninger og vise sin personlighet på ordentlig. Han er helt fantastisk! Likevel er det dager hvor jeg er utrolig sliten. Det krever mye å være mamma til en mini på to. Han har kommet i trassalderen og det er ekstra krevende. Det å være mamma innebærer så mye mer enn bare den kosen, tryggheten og kjærligheten som man skal gi. Det innebærer å være til stede 110% hele tiden. Det å være mamma er tøft, men likevel er det den største gaven jeg noen gang har fått. Jeg elsker Liam av hele mitt hjerte, han er alt for meg.

                                                            

Trivelig selskap


Gratulerer med dagen

Verdens beste tante!

Gratulerer med dagen alle sammen, håper dere alle har hatt en super dag. I dag fylte jeg 21 år og føler meg plutselig svæt voken. Vi har kost oss i byen, sett på tog og spist is i et nydelig sommervær. Liam likte ikke den høye musikken fra korpsene, så vi ble ikke så lenge i byen, men koste oss heller med deilig lunch hjemme hos mormor.

My love



<3