februar 2014

Happy friday!



Happy friday everyone! Enderlig er helgen her og med det vil jeg ønske dere en super weekend! Og til alle dere skjønne mennesker der ute som tar turen innom bloggen min: TUSEN TAKK ♡♡

Sunglasses






Jeg virkelig elsker disse solbrillene fra Ray ban! Jeg har brukt de utallige ganger og gleder meg selvfølgelig til sommer og sol! Da skal de være med meg overalt! Håper dere liker dem ♡♡

Angelica Blick for Bik Bok

Min favorittblogger, Angelica Blick blir gjestedesigner for Bik Bok. Kolleksjonen kommer i butikk 26 april! Dette må jo bare bli bra. Hjelp som jeg gleder meg! 

Jeg er god nok!

DAGBOK 8 april 2010: "I dag har jeg ikke spist noe som helst. Jeg er utrolig kvalm, men jeg skal klare det. Tenkte å legge meg tidlig, slik at jeg får en god natts søvn også slippe jeg å tenke på hvor sulten jeg er og hvor vondt jeg faktisk har det. Jeg må lyve for mamma og det er vanskelig, for jeg er så glad i henne. Jeg tar med meg mat på rommet og kaster den i søppla, søler til talerkener og sier at jeg spiser med venner. Det er tøft, men jeg skal klare det, fordi jeg vil bli tynn".

Jeg var trøtt, sliten, umotivert og ufyselig opptatt av meg selv. Jeg så meg aldri fornøyd med noe, jeg var aldri bra nok. Jeg gråt mye og var aldri glad. Aldri kunne jeg spise noe uten å angre etterpå. Jeg så på meg selv i speilet og kunne ikke finne én ting jeg likte med meg selv. Jeg var deprimert og jeg hadde spiseforstyrrelser.. Jeg jobbet hver dag for å bli fornøyd med meg selv. Problemet var at jeg aldri ble tilfredsstilt, tanken var ikke å bli fornøyd med seg selv for den jeg var, men å endre hele meg for å kunne bli det perfekte ideal. Med den tankegangen ville jeg nok aldri bli fornøyd, det vet jeg i dag. Jeg måtte lære meg å bli glad i meg selv, hele meg selv..  Jeg søkte hele tiden etter det uoppnåelige. Jeg hadde så mye, men ville så gjerne ha mer. En tullete og klissete tanke på en og samme tid, det vet jeg nå. Jeg undres over hvorfor vi ønsker å være perfekt? Er det tankene om å bli likt og akseptert som spiller en sentral rolle? Jeg vet at hos meg handlet det også om at jeg ville utrette noe, bety noe.. Jeg valgte ikke selv å bli syk, da ville jeg ikke vært det. Likevel ble det slik. Jeg vet også at det er så mange der ute som lider slik jeg gjorde. Jeg vil med dette innlegget vise dere at livet er godt å leve og at etter regn så kommer alltid sol. Det å dele mine tanker og erfaringer hjelper også meg på en absurd og litt fin måte.

Til alle dere vakre mennesker der ute, som sliter med dårlig selvbilde og å bli fornøyd med dere selv. Jeg har to spørsmål: Hva er egentlig bra nok? Vil dere noen gang bli fornøyd? Dere er vakre for akkurat den dere er! Elsk dere selv for det. Ingen er perfekt og vi trenger heller ikke å føle at vi må være det! Vis den kjærligheten dere føler for andre, men finn også rom for kjærlighet til dere selv.

Jeg var ei sprudlende, glad og positiv jente. Jeg tenkte på alle framfor meg selv.. men endte opp med å bli en innesluttet, egoistisk og selvopptatt kvinne. Det var dager hvor jeg ikke spiste i det hele tatt. Jeg hadde et behov og flere ønsker om å gjøre alt perfekt. Jeg satte høye krav til meg selv når det kom til utseende, skole og fritid. Likevel visste jeg innerst inne at min familie og mine venner så meg, og ikke mine prestasjoner. Selv tenkte jeg at prestasjonene mine, var de som alene avgjorde om jeg var et godt menneske. Ved å vise min selvopptatte side, skøv jeg mine nærmeste på avstand. I dag kan jeg ikke forstå hvordan jeg lot det gå så langt. Jo mer perfekt vi framstår, jo vansekligere blir det for menneskene rundt oss. Ingen vil være rundt en person som gjør det best på skolen, eller i en jobbkarriere, går penest kledd, leser de beste romanene og likevel klarer å holde styr på kjærlighetsfronten. Det er absurd å tenke på all den energien jeg brukte på å bli perfekt. Jo flere krav jeg satte til meg selv, jo mindre fikk jeg gjort og jo mer mislykket følte jeg meg.

Jeg fikk time hos psykolog. Det var skummelt, men mest befriende. Det var godt å kunne snakke om alt som surret oppi hodet mitt. Fagpersoner dømmer ikke, de setter deg ikke i bås, likevel følte jeg noen ganger at jeg måtte prestere, selv i terapirommet. Hos psykolgen lærte jeg meg å gi slipp på gamle sorger, men samtidlig huske at de hadde vært der. Jeg lærte meg å sette pris på livet og å snu om på tankene mine. Jeg lærte meg å se at jeg var et vakkert menneske, også uten all pynten. Det å snakke med noen var viktig for meg og jeg vet også at det har hjulpet mange andre.

I møte med nye mennesker, viser vi oss fram fra vår beste side. Med tiden kommer vi nærmere hverandre. Men for å komme nært må vi tørre å kle oss nakne, både for oss selv og den andre. Jeg undres over hvorfor vi er så redde for å vise fram den vi er? Jo mer avkledde vi tillater oss selv å bli, jo mer sårbare føler vi oss. Vi slipper kontrollen. Det er både skremmende og skummelt, men det er det som skal til. Vi må elske oss selv for at andre skal kunne elske oss og vi må tørre å gi av oss selv i møte med nye mennesker. Vi skal være stolte over oss selv og for den vi er. Jeg tror vi alle burde bli flinkere til å se oss selv i speilet og fortelle til vårt eget speilbilde at vi er gode nok!

Jeg vurderte tanken på om det var vedt å leve. Jeg holdt sykdommen skjult for mine foreldre. Mine nærmeste venner visste om det, men det var vanskelig for dem. De visste ikke hva de skulle gjøre. En av mine aller beste veninner, valgte å fortelle mamma om sykdommen. Jeg ble ikke sint fordi hun tok det valget, men jeg kommer heller aldri til å takke henne for det. Likevel er hun i dag klippen i livet mitt og en av mine aller beste venner, som jeg setter umåtelig stor pris på.



Selvaksept var noe som uteble fra mitt vokabular. Det eksisterte ikke hos meg. Prosessen har vært lang, men i dag kan jeg virkelig si at jeg har det bra! Jeg måtte lære meg å sette ting i perspektiv og å endre tankesettet mitt. For hver negative tanke jeg hadde, måtte jeg komme opp med en positiv en. Det er faktisk slik at men kan snu mye av det som er negativt til noe positivt og hvor fantastisk er ikke det? Jeg er stolt av meg selv og kanskje enda mer stolt over at jeg tørr å si det!

Jeg var ulykkeig i flere år, tillot meg ikke å kjenne på gleder i hverdagen. I dag kan jeg heldigvis se på min sønn leke, og ta meg selv gråte over hvor lykkelig jeg er. Livet byr på så mye fint og det at man kan elske et annet menneske så ufattelig høyt, gjør at jeg fortsetter å leve. Likevel har jeg fortsatt dager hvor jeg føler med ensom, utrygg og sårbar.. Men med den bagasjen og de erfaringene jeg har, kan jeg komme meg opp og fram. Jeg setter pris på så mye med livet. Jeg har drømmer og de skal jeg oppnå! Så til alle dere der ute som vurderer tanken på om et er verdt å leve: DET ER DET! Snakk med noen om hvordan dere har det. For meg var det timer hos psykolog og antidepresiva som hjalp. I dag gleder jeg meg over livet og alt det har å by på, både av oppturer og nedturer. Jeg får i dag oppleve å være mamma til verdens fineste lille prins og det ville jeg aldri vært foruten!! ♡♡

#kosthold #mammablogg

Home is where the heart is