juni 2013

Mammarollen

Jeg var 18 år, gikk tredje året på videregående(studiespesialisering), jeg var ung, ernergisk. Jeg hadde vel på ingen måte funnet meg selv og løp fra det ene til det andre, morgen som kveld. Jeg var 18 år da graviditetstesten viste et plusstegn. Jeg skulle bli mamma! Velvitende om at tiden jeg hadde i vente kom til å bli tøff.. Jeg kastet meg inn i situasjonen uten å ta meg for noe, uten å nøle. Mamma og pappa var ikke spesielt begeistret, noe jeg kan forstå. Jeg vil vel alltid være deres lille datter og det å bli gravid er vel et tegn på at voksenlivet begynner? Jeg respekterer spekulasjonene og meningene de måtte ha, men jeg var likevel sikker i min sak. Aldri har jeg vært så glad for den staheten og viljen som bor inni meg. Jeg visste hva jeg ville og jeg gjennomførte det. Jeg skulle bli mamma. Jeg strålte, men hemmeligheten ville jeg holde skjult, lang inni hjertet mitt.

Noe skjedde med meg den dagen jeg ble gravid, hva det var er jeg ikke sikker på?! Men fra den dagen ble fokuset mitt rettet mot noen andre enn meg selv. Jeg som over flere år hadde vært selvopptatt og kritisk til meg selv, ble over natten et nytt menneske. Jeg hadde da slitt med spiseforstyrrelser og depresjon i flere år, jeg hadde gått hos psykolog og vurdert tanken om det var verdt å leve. Det lille barnet i magen ga livet mening og ikke minst så ga det meg styrke, håp og mot. Liam ga meg livet tilbake.

Det første trimesteret av graviditeten var tungt. Jeg minnes tankene jeg hadde: Hva om noe skulle skje med den lille? Jeg kunne ikke kjenne spark, det eneste livstegnet til Liam var graviditetstestene jeg hadde tatt. Jeg var redd, følte meg alene. Det første legebesøket sto for døren.. Jeg visste at da jeg gikk inn døren til legekontoret ville jeg få svar. Var det virkelig et liv inni magen min? Jeg fikk høre pulsen til Liam for aller første gang. Hjerterytmen var hurtig, men likevel kontrolert. Jeg var overlykkelig og stolt. Da kjente jeg morsinstinktet for aller første gang.

Så kom den dagen hvor jeg skulle fortelle min lille hemmelighet. Jeg sto forrerst i klasserommet med alle øynene rettet mot meg. "Jeg er gravid". Ordene fløt ut av munnen min, så kom tårene. Jeg gråt, følte meg naken. Tårene kom ene og alene på grunn av settingen. Jeg var stolt, men følte meg blottlagt. Likevel følte jeg litt på stoltheten. Det å stå der oppe og fortelle om noe så personlig og intimt, var sterkt, vanskelig, men likevel befriende.

Så kom ryktene.. Og først da oppdaget jeg at jeg ikke i nærheten kunne begripe hvor vanskelig tiden jeg hadde i møte ville bli. Det gikk rykter i hele byen, på alle skolene. Rykter som at jeg brukte store gensere for å skjule magen min. Rykter om at jeg hadde sluttet på p-piller uten å fortelle det til kjæresten min. Vonde rykter, vond tid. I starten tok jeg meg nær av alt og ble lei meg når slike ting ble fortalt. Men etterhvert klarte jeg å støte de fra meg. Jeg valgte å snu det hele til en annen vinkel. Jeg brukte klær som viste fram kulen på magen min. Jeg brukte klær som lyste stolthet. Jeg var uenderlig stolt og det skulle alle få vite.

Jeg ble behandlet annerledes enn før og annerledes enn alle andre. Jeg følte at de fleste så på meg med andre øyne enn tidligere. Jeg hatet det!! Det eneste jeg ville var å være som alle andre, bli behandlet på lik måte som resten. Jeg ble på mange måter sliten av alt oppstyret rundt graviditeten. Mitt største ønske var å komme inn i klasserommet og få et venlig "hei", som alle de andre fikk. Jeg ønsket ikke å høre "ah, Monica", som om jeg var et lite barn hver eneste gang jeg trampet over dørstokken og inn til klasserommet. Misforstå meg rett, jeg satte stor pris på omsorgen jeg fikk fra alle rundt meg, men til tider ble det kanskje litt for mye av det gode.. 

Jeg hadde et svangerskap hvor jeg ofte var kvalm. Jeg kunne kaste opp til alle slags tider på døgnet. Jeg var sliten og trengte mye hvile. 22 januar 2011 ble svangerskapet mer alvorlig. Jeg fikk en blødning og på sykehuset kunne de fortelle at jeg hadde kort livmorhals, noe som kan tyde på fortidlig fødsel. Min fastslåtte termin var 22 april og selv om jeg ikke er noen lege, kunne jeg godt forstå at situasjonen var alvorlig. Jeg ble liggende på sykehuset lenge og var inn og ut av St Olavs helt fram til fødselen. Jeg ble tatt godt vare på av alle de ansatte, men likevel var det tøft å måtte ligge stille over en så lang periode. Jeg fikk ikke gå på skolen, gå trapper eller utføre noen form for fysisk aktivitet.. Jeg ble rastløs! Jeg er ekstremt dårlig på det å sitte helt i ro, jeg må foreta meg noe hele tiden. Men likevel skjønte jeg at legene visste best og at det viktigste jeg kunne gjøre var å ta livet med ro. I uke 33 av svangerskapet gikk vannet mitt og alle var vi redde for at Liam hadde tenkt seg ut 7 uker for tidlig. Heldigvis holdt han seg i magen litt lengre. En uke senere(uke34) ble fødselen satt i gang og Liam kom til verden 9 mars 2011 klokken 04.14. Det tror jeg må være den beste dagen i hele mitt liv. Uansett hvor klisje det høres ut, så er det faktisk sannheten.

Tiden etter fødselen var tung og vi lå på nyfødt intensiv i to og en halv uke etter at Liam hadde kommet til verden. Først og fremst for at han var så liten og måtte opp i vekt før legene kunne "slippe" han, men også fordi han hadde gulsot. Liam veide bare 1840 gram og var 43,5 cm. Han var skjør og liten, men likevel sterk.

Så kom dagen hvor vi skulle få ta med oss Liam hjem.. Jeg var lettet og veldig glad og gledet meg til å få ha han helt for meg selv og virkelig ta fatt på mammarollen. Den ble mange våkne netter, flere brystbetennelser og mye gråt, men aller mest glede. Det var en fantastisk tid, selv om det også på mange måter var slitsom.

I dag er Liam blitt to år og han har det veldig fint. Han vokser og utvikler seg som han skal. Han begynner å bli sta, ha egne meninger og vise sin personlighet på ordentlig. Han er helt fantastisk! Likevel er det dager hvor jeg er utrolig sliten. Det krever mye å være mamma til en mini på to. Han har kommet i trassalderen og det er ekstra krevende. Det å være mamma innebærer så mye mer enn bare den kosen, tryggheten og kjærligheten som man skal gi. Det innebærer å være til stede 110% hele tiden. Det å være mamma er tøft, men likevel er det den største gaven jeg noen gang har fått. Jeg elsker Liam av hele mitt hjerte, han er alt for meg.

                                                            

Shoe heaven

Photo // Weheartit

Chloé EAU DE PARFUM

New in: Chloé EAU DE PARFUM
Elsker den nye duften min fra Chloé og gleder meg til å bruke den masse i sommer. 

17.06.2013



Caps // H&M, jakke // Puma, smykke // Miniatyr, genser // Bruuns Bazaar, bukse // Rare, sko // Acne

White dress inspo

      
Photo // wheretoget

My tattoos

Tenkte jeg kunne vise dere tatoveringene mine og fortelle litt om hvorfor jeg har tatt akkurat dem.

På ryggen har jeg en tatovering hvor det står "hope". Denne tok jeg da jeg var 18 år og det var altså min første tatovering.. Jeg kan huske jeg var kjempespent før jeg tok den og i ekstase i tiden etterpå. Tatoveringen betyr utrolig mye for meg da "hope" på mange måter symboliserer livet mitt. Jeg har vært gjennom en ungdomstid med depresjon og spiseforstyrrelser og for meg var håpet det som holdt meg gående.



På langefingeren har jeg en tatovering hvor det står Liam. Denne tok jeg for litt over et år siden, da Liam hadde fylt et år. Liam var på mange måter et vendepunkt i livet mitt. Han gir meg styrke og mot til å leve. Liam er alt for meg, og aldri har jeg elsket noen så høyt som jeg elsker han.

Camilla Pihl by David - Andersen



Dette er gøy! Camilla Pihl har i dag lansert sin egen smykkekolleksjon i samarbeid med David - Andersen. Kolleksjonen består av åtte ulike armbånd og en nydelig, rå kamerastropp. Hurra, hurra!

Photo: Camilla Pihl

Dagens mamma: 10.06.2013

Caps & jakke // H&M, topp // Designers Remix, bukse // Patrizia Pepe, sko // Din sko

Trivelig selskap


INSPO

Photo // weheartit