juni 2014

Ok monday, let´s do this

Hei mine fine! Mandagen er her og vi er klare for jobb og barnehage. Tenk at vi er kommet til juni måned allerede!! Er det bare meg eller var det nettopp jul? Tiden går så utrolig fort, men det betyr også at jeg snart tar sommerferie. Det er noe jeg ser veldig frem til. Det skal bli godt å roe ned litt og bare ta livet med ro. Men før den tid, kaller jobb og barnehage. Vi blogges. Ha en super start på den nye uken alle sammen ♡ Klemmer fra meg til alle dere som trenger det.

"Du er ikke mamman min"

Liam er nå i den berømte trassalderen. Jeg har vel alltid trodd at jeg visste hva det innebar, men det gjorde jeg da altså ikke! Hjelp, så slitsomt det er at alt jeg sier blir feil for lillegutt. Ikke vil han spise frokost, ei heller kan jeg rydde den vekk fra bordet. Han vil ikke i barnehagen om morgenen og hvertfall ikke bli med meg hjem når jeg henter han. Det vi har til middag, er ofte het feil, enda han selv har vært med på å bestemme hva det skal være på forhånd. Han begynner også å ta etter de store barna i barnehagen, så det kommer noen remser ut av den lille munnen som jeg aldri trodde jeg skulle være vitne til. Det er rart hvor høyt vi elsker våre barn. Hadde en kjæreste eller ei venninne vist en slik oppførsel, ville vi tatt avstand for lenge siden. Morshjertet brenner så inderlig sterkt og uansett hvor vrange disse barna kan være, står vi støtt og elsker dem enda høyere. 

Klokken sju er det leggetid her i huset, i hvertfall i utgangspunktet. Men realiteten er at jeg ikke husker sist gang Liam var i seng klokken sju. Han vil ikke legge seg og kommer opp flere ganger. Når hodet finner puta er han utslitt, forståelig nok etter en lang dag. Likevel lukker han ikke øynene og lar kroppen hvile. "Mamma jeg må på do", "jeg er sulten". Han roper på meg og det skjærer i mammahjertet mitt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at han må legge seg. Det hjelper ikke. Tilslutt går jeg inn til han. Ofte stryker jeg han i håret og synger for han. Da sovner han omsider.

For noen uker tilbake ble klokken ni og enda sov han ikke. Jeg prøvde meg på å si: "Liam, nå må du legge deg med en eneste gang", svaret jeg fikk tilbake var passende, men likevel uventet. "Mamma, du må legge deg med en eneste gang". Hihi, jeg kunne ikke annet enn å le.

Det er ekstra viktig å sette grenser i en slik periode, men jeg ønsker ikke å leve i en hverdag bygget på kjefting. Jeg prøver derfor å gjøre ting sammen med Liam som jeg vet han liker. Ofte hjelper det også å fortelle han hva jeg forventer av han. Når vi skal på butikken en liten tur for å handle melk, så forteller jeg han at vi skal inn på butikken og kun handle melk. Dersom han er flink inne på butikken, så går det fortere og da kan vi finne sykkelen hans og sykle hjem igjen. De aller fleste gangene gjør han som jeg sier når jeg på forhånd har fortalt hvilke forventninger jeg har til han. Da passer jeg også på å skryte av han. Nå var du kjempeflink og hørte etter på butikken. Merket du hvor fort det gikk? Nå kan vi finne sykkelen din også kjøre hjem igjen.

Liam elsker også å være ute, så det er noe vi prioriterer å gjøre ofte. Dette gjør han glad og det gleder mammahjertet mitt. Men til stadighet blir han sint når jeg sier at vi skal inn igjen for å spise kveldsmat. Dette er noe jeg vet og tenker mye over. Jeg kjenner han og hans reaksjoner så godt at jeg på forhånd kan forestille meg situasjonene med raseriutbrudd. Dermed er jeg litt på forskudd i mange øyeblikk. Selv om det er slitsom, kan jeg lære å kjenne han på så mange nye måter. Det er fint og det ville jeg aldri vært foruten.

Da vi spiste middag for noen uker tilbake kunne han fortelle meg at jeg ikke var mamman hans. Dette er ikke noe man ønsker å høre av sin lille prins, likevel vet jeg at dette er en fase vi må igjennom. Heldigvis kom han inn på badet til meg dagen etter med disse skjønne, få ordene: "Jeg liker deg mamma, du er så snill". *Smelt*.

Alle feiler vi, det gjelder også som foreldre. Jeg ønsker å være en best mulig mamma for Liam, det innebærer også å sette grenser. Jeg kan godt være den første til å innrømme at det også for meg koker over til tider. Som alenemor er man alene med ansvaret. Alene med sorgene, men også alene om stoltheten og den enorme gleden man føler når man er en mamma. Det betyr også at ingen kan legge Liam om han er vrang ovenfor meg. Det betyr også at det er jeg som blir sint på han og ingen andre. Ofte snakker vi sammen om vi er sinte. Jeg passer alltid på å fortelle Liam hvorfor jeg ble sint og like fullt å forklarer at jeg ikke er sint lengre. Dette fører oss tettere sammen. Vi er åpen ovenfor hverandre og han kan også fortelle meg hvorfor han blir sint. Jeg prøver å ikke kjefte og heve stemmen når jeg er irritert. Det er kanskje vanseklig, men jeg vet hvor viktig det er. Det har faktisk sin virkning å snakke rolig, fattet og med en klar stemme.

Noen ganger når Liam blir sint, ofte for småting som han ikke får til slik han hadde tenkt, så spør jeg om han vil at vi skal gå inn på soverommet og rope litt inn i puta. Det høres helt rart ut, jeg vet det. Men det fungerer for oss. Da kan vi sammen få ut litt frustrasjon også ender det med at vi begge ler over hele situasjonen. Er vi i nærheten av et vann når Liam slår seg vrang, så sier jeg at han kan ta opp en stein og si hvorfor han er frustrert. Når det er gjort så får han lov til å kaste steinen så langt han klarer ut i vannet. Da ser vi sammen at sinnet forsvinner med steinen nedi dypet. Andre ganger når Liam er litt sliten og jeg ser at frustrasjonen nærmer seg, så spør jeg om jeg kan få se på ansiktet hans. Da forteller jeg han hva jeg ser. "Jeg ser surmunnen din, skal mamma ta den"? Også kaster jeg den ut i luften også ler vi sammen.

Selv om trassalderen sliter meg ut til tider, prøver jeg også å forstå at Liam kan bli utmattet av den. Selv om grensesettinger må til, så prøver jeg å gi så mye ros jeg kan i hverdagen. "Så flink du var som satte glasset ditt på benken når du hadde drukket opp". "Så fint at du tok på deg sokkene dine selv". "Så fint du tegner" I løpet av degen passer jeg også på å si at jeg er utolig glad i han, utallige mange ganger. Han lyser opp og det er godt for meg å se at han skjønner at jeg bryr meg om han. Vi snakker om at vi liker hverandre og jeg forteller at jeg er glad i han når han er sur, lei seg og glad. Det er viktig for meg at han vet at jeg elsker han uansett. Jeg har også en tattovering på fingeren hvor det står Liam. Den ser vi ofte på sammen. Jeg spør Liam: "hvorfår står navnet ditt på fingeren til mamma"? Da svarer han: "Fordi du er veldig glad i meg". ♡

Jeg har merket meg at rutiner fungerer godt i en travel hverdag også når trassen treffer inn. Dette fordi det gir Liam trygghet. Det gjør også at vi kan unngå unødvendige konflikter oss imellom. Det hjelper å være konsekvent når det kommer til grenser og beskjeder. Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har ønsket å gi etter bare for å ungå en konflikt, men så lenge jeg står i det og ikke gir meg, så hjelper det også med tiden. Liam lærer og forstår litt mer for hver gang. Det er godt å ta med seg etter at du sitter igjen med en følelse av å ha sagt nei 100 ganger.

Når det står på som værst så trøster jeg meg med at det går over. Jeg er også klar over at jeg som mamma må tåle at Liam ikke alltid er så fornøyd med meg. Likevel vet jeg at han er veldig glad i mamman sin og når jeg setter grenser, så er det faktisk meg han kommer til og føler seg trygg på. Noen ganger kan jeg kjenne at på at jeg er utslitt, gjerne etter en lang uke, med jobb og det som hører til. Om jeg da kjenner at jeg begynner å bli litt irritert, så prøver jeg å gi meg selv litt ro. Gå på badet en tur, eller bare telle litt forsiktig til ti inni meg. Det fungerer faktisk. Det er jo tross alt slik at det bor en liten trass inni oss voksne også til tider. Vi er ikke feilfrie vi heller. Så er det ikke på sin plass at vi også går litt inn i oss selv og tenker på hva vi kan gjøre for å unngå vansekligheter?

Det at Liam er i trassalderen, er slitsomt, men det vil aldri endre på det faktum at jeg elsker han over alt på denne jord. ♡♡